«Jeg orker ikke å diskutere i sosiale medier», «Kommentarfeltene domineres av mobbing, trakassering og trolling», «Det er ingen vits å diskutere i sosiale medier.» Stadig flere trekker seg unna diskusjoner i sosiale medier. De skylder på økt polarisering, utbredt trakassering og mangelen på folkeskikk. Samtidig viser forskning at få endrer mening av å diskutere i sosiale medier. Men gjør vi debattklimaet en bjørnetjeneste ved å trekke oss unna? Løper vi fra ansvaret, og bidrar til polariseringen? Lar vi trollene vinne?

I bloggposten «Kommentarfelt-mobberne» skriver Nina Furu at hun lar være å kommentere på Facebook-innlegg hun egentlig har lyst til å støtte. Grunnen er kommentarfelt-mobberne, de som tar mannen (kvinnen) i stedet for ballen, og som krydrer svarene sine med kallenavn og skjellsord.

Det er lett å forstå Ninas frustrasjon. Alle som har diskutert et engasjerende tema har opplevd noe tilsvarende. Uansett om du er for eller imot innvandring, ulv, bompenger eller vindmøller, så sitter en kø av sinte mennesker bak tastaturene sine, klare til å fortelle deg at du ikke skjønner noen ting. Om ikke det er nok, så blir mange bare enda sintere når du forsøker å argumentere imot. Det føles som å kjempe mot vindmøller (!!!). Kanskje er det lettere å la være?

Jeg er uenig i Ninas konklusjon. Selv om det er lettest å la være, så mener jeg at det er feil å gjøre det. Jo mer polarisert og ufin debatten i sosiale medier blir, desto viktigere er det at flest mulig deltar. Hvis ikke vinner trollene!

Les også: «Håndtereing av kommentarer i sosiale medier»

At flere «vanlige folk» deltar i debatten i sosiale medier er ikke viktig bare for å redusere polariseringen. Det er også viktig at noen sier klart ifra når noen går over streken. Mobbing på nett er som all annen mobbing: Den som snur ryggen til og lar mobberen holde på er også medskyldig.

Samtidig så er det viktig å huske at ikke alle kritikere er mobbere. Alle som er kritiske til innvandring er ikke rasister, alle som mener vi må redusere kjøttforbruket er ikke veganere, alle bilister hater ikke syklister og alle syklister hater ikke biler. Det må være mulig å være uenig uten å bli beskyldt for å krenke motparten.

Når Nina i sin bloggpost blant annet trekker frem kommentaren «blir latterlighetens vugge, all denna klimahysteriet, total opphausing» som et eksempel på mobbing i kommentarfeltet, så mener jeg hun bommer. Selv om kommentaren ikke inneholder et saklig argument, så er det ikke mobbing. Det er en meningsytring fra en frustrert person. Den retter seg mot saken, ikke en person eller gruppe.

Å plassere de som deltar i debatten med et mindre sofistikert språk i samme kategori som nettmobbere er like skadelig for den gode debatten som polarisering.

I en bloggpost fra 2018 hevder Hans-Petter Nygård-Hansen at «Det er ingen vits å diskutere på Facebook». Begrunnelsen er to forskningsrapporter som viser at få mennesker skifter mening av det de leser i sosiale medier.

Igjen så må jeg si meg uenig. Hensikten med debatter er sjelden å få motparten til å skifte mening. Det skjer nesten aldri i praksis. Når jeg kaster meg ut i en diskusjon, så er det som regel for å få frem mer nyanserte argumenter enn det motparten presenterer. Jeg forventer ikke at motparten endrer standpunkt, men jeg håper at både motparten og tilhørerne får et litt mer nyansert syn på saken. Det er mitt lille bidrag til at debatten ikke skal bli et ekkokammer.

Les også: «Hvilket ekkokammer?»

Hvis vi unnlater å diskutere fordi vi ikke klarer å få motparten til å endre mening, da bidrar vi til at sosiale medier blir ekkokamre.

Min oppfordring til Nina, Hans-Petter og alle andre er derfor: Delta i debattene i sosiale medier. Ta til motmæle mot mobberne og bidra til at sosiale medier ikke blir ekkokamre. Hvis ikke vinner trollene.

Photo by Hannah Wei on Unsplash