Sosialt snobberi
Den siste tiden har det rast en debatt om heiekulturen i sosiale medier. På den ene siden står profilerte ledere og kommunikasjonsfolk, som i kraft av sin åpne og inkluderende stil får ros og lykkeønskninger i store mengder. På den andre siden står like profilerte kritikere og mener at den nye trenden ikke fremmer en sunn og nødvendig debattkultur.
Denne såkalte sukkerspinndebatten er i ferd med å blåse over, men i kjølvannet av den har det vist seg en trend som jeg synes er et mye større problem enn overdreven raushet: Sosialt snobberi.
På begge sider i debatten har det hersket en enighet om at «konstruktive tilbakemeldinger er bra, men ukritisk ros er verdiløst.» Enkelte har også brukt begrepet «fordummende».
Så når en vanlig person i Førde skriver en melding med ordlyden «Du er så flink» eller «Jeg blir inspirert av deg» til en av disse profilerte personene, så mener vedkommende altså at det er en verdiløs og fordummende melding – og sier det offentlig. Andre menneskers måte å uttrykke seg på stemples som verdiløs fordi avsenderen ikke er like velartikulert som mottakeren.
Det er ikke bare snobberi – det er direkte ufint!
Tilsvarende utspill har vi sett om bruken av smilefjes i sosiale medier. «Det ødelegger språket» har vært gjennomgangsmelodien. «Man bør formulere seg så bra at ordene formidler budskapet alene,» sa redaktør Frank Rossavik på TV i forrige uke. «Folk bør tenke på om det de deler på Facebook er leseverdig,» sa forfatteren Kjetil Røed på God Morgen Norge i dag.
Hvis du kan sitte en hel dag og lete etter den perfekte formuleringen, så er jeg enig i at man kan forvente ord som står på egne ben. Men hvis du skal dele en spontan mening på 140 tegn, er smilefjes en glimrende måte å formidle en stemning på. Et bilde sier, som vi vet, mer enn tusen ord.
Sosiale medier er kommunikasjonskanaler som er åpne og tilgjengelige for alle. Stemmen til en fåmælt dyslektiker i Steinkjer er like viktig som den til en velartikulert kommunikasjonsekspert i Oslo. Det finnes ingen regler for hvordan man bruker sosiale medier riktig. Det som fungerer for deg, er riktig for deg. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk.
De som synes «Facebook fylles med søppel» eller at «det er for mye sukkerspinn på Twitter», bør holde seg for gode til å rakke ned på andres måte å uttrykke seg på. Du kan selv bestemme hva du vil ha i strømmen din i sosiale medier. (Du finner tips om hvordan du kan tilpasse strømmen din i denne bloggposten.)
Det er nettopp mangfoldet som er verdien i sosiale medier. Jeg følger snobbete kommunikasjonsfolk, rosa sukkerspinnere og surmagede kverulanter. Jeg er ikke enig i alt de sier, men til sammen gjør de sosiale medier til en verdifull del av hverdagen min.
Slutt å være sosiale snobber! La folk få kommunisere slik de ønsker i sosiale medier. Hvis du ikke liker det du ser, så har alle sosiale medier en magisk knapp som tar det bort:
Den heter «Avfølg».
PS! Alle sosiale medier har brukervilkår som regulerer hva som er lov og ikke lov. Her finner du brukervilkårene for Facebook, Twitter og Instagram.
Hele debatten viser et klart og tydelig skille på hvem som sitter med armene i kryss og skuler på de som tar skrittet inn i den sosiale verden og bruker det som et levende kommunikasjonsverktøy.
Det samme skjedde når Internett kom – og hvem trengte vel telefon når når de «enkelt» kunne fakse hva de hadde på hjertet for mange år siden.
En liten andel av populasjonen vil alltids være skrikende kritikere når eksisterende og kjente teknologier/kunnskaper blir utfordret, og nye trender oppstår. For å være helt ærlig, synes jeg kritikerne får for mye oppmerksomhet. La hver person selv bestemme hvordan de bruker sosiale medier, så kan vi andre velge om man vil følge personen eller ei – problemet løst! 🙂
Så du synes ikke at twitter var litt mer edgy og spennende før? Det er plass til alle så klart, men det er lov å tenke på hva man skriver i hvilke medie eller åpne linken før du Liker/Favoriserer.
Håper forresten Favoriseringsknappen forsvinner i neste twitter oppdatering,
Hilsen surmaga twitter gamlis
Hei Helene 🙂
Nei, jeg synes Twitter blir bedre og bedre. Man får den feeden man velger selv.
Jeg synes også av og til at det kan bli mye av det ene eller det andre, og blir det for ille så avfølger jeg.
Men stort sett nøyer jeg meg med å overse det jeg ikke gidder å engasjere meg i.
Bonusen: selv en surmaga twitter gamlis som deg er jo ganske hyggelig i virkeligheten 😉
Jeg må jo si at jeg ikke følger denne debatten så veldig. Men når folk går til angrep på smilyene vil jeg jeg faktisk på pekke at det er gjort en undersøkelser de siste årene som viser at 😉 🙂 og 😀 faktisk gir folk mange av de samme kjemiske rekasjonene og føelsene som et virkelig menneskelig smil, så hva er da så galt med å bruke noe som gir bedre helse i en tekst. Tekst i seg selv kan ikke gi bedre helse uansett hvor gått som blir skrevet er.
Godt poeng! Har også lest det samme tidligere. (Det glemte jeg å ta med i bloggposten.)
Ingen her som mener at det er noe grunnleggende galt i at en toppleder som har sittet i stillingen i HP i kun 2 år hyller seg selv og kun seg selv? Du har nådd toppen, supert. Er det virkelig da du trenger en heiagjeng? Skal kun «de som fortjener det» får ros og oppmuntring? Våkn opp og lukt cappuccinoen: dama er en narsissist.
Hei Stine,
poenget mitt er nettopp at alle kan få ros og oppmuntring i sosiale medier. Ikke bare de som er profilerte.
Når det gjelder Anita, så synes jeg hun fortjener all den rosen hun får. Hun gjør en bra jobb i HP, og hun er veldig åpen og inkluderende. Paradokset er at det ikke er Anita selv som ber om heiarop. Andre velger å heie på henne.
Du har meningers rett, Stine. Ser at du synes det er trist at det kun er dem fortjener det som får ros i sosiale medier – hva er poenget med ros om det skal tilfalle noen som «ikke fortjener det»? Ros er belønning for godt arbeid, en raus handling, noe beundringsverdig.
Om topplederen i HP er narsissist er kanskje noe spissformulert, men det er en kjensgjerning at de som når toppen må ha høyt fokus på egne prestasjoner – og takk Gud for det. Næringslivet fordrer at vi har toppledere og selvfølgelig arbeidere.
Heiagjengen heier på suksess – selve drivkraften i verden. Det er denne «driven» som gjør at noen lykkes, andre mislykkes og at verden går fremover.
Bra innlegg, Ståle. Jeg har fulgt med debatten, den er interessant så lenge man holder seg unna personlige angrep. Jeg håper og tro at debatten handler om noe større enn våre individuelle og personlige måter å uttrykker seg på. Der er jeg helt enig med deg. Folk skal selvsagt uttrykker seg på akkurat den måten de vil, og jeg har veldig liten sans for debattanter som tar mann istedenfor bal.
Jeg tror allikevel at debatten berører noen andre og dypere aspekter ved vår kultur å bruke sosiale medier på – samlet sett. Ukritisk og overveldende ros i min mening er argumentasjonsmessig like destruktiv som hatefulle ytringer og hets i sosiale medier. Begge er ekstreme ender av argumentasjonsteknikk. Jeg er overbevist at demokratisk og åpen debatt må nødvendigvis være balansert, gi rom for nyanser, stille spørsmål og åpne for alternative meninger. Med for mye ros kommer det automatisk for mye troll – det ser vi tydelig i sosmed Norge i dag. Jeg tror at vi alle vil vinne hvis vi nyanserer vår kommunikasjon utover ‘buhu’ og ‘heia’ 🙂
Helena
Takk, Helena.
Hvis sosiale medier kun handlet om debatt, så ville jeg ha vært helt enig med deg. Men det mange glemmer er at debatt bare utgjør en liten del av sosiale medier (og andre former for kommunikasjon). De som roser gjør det som oftes ikke som et argument i en debatt, men som uttrykk for en ærlig og oppriktig følelse.
All kritikk jeg har sett av «sukkerspinn» hittil har forutsatt at alle deltar i «den store debatten» til enhver tid. Det er feil. Mange setter pris på en god debatt i ny og ne, men for de fleste av oss utgjør debatt kun en liten del av kommunikasjonen i hverdagen.
Sosiale medier er ikke først og fremst en debattarena for profesjonelle kommunikatører. I sosiale medier er alle i utgangspunktet likeverdige. Det finnes ingen «riktig» måte å uttrykke seg på. Det som er feil for den ene, er riktig for den andre. Vi styrer selv hva vi vil følge med på. Det er dette mangfoldet som utgjør den største verdien i sosiale medier etter min mening.
PS! Jeg er også «snobbete» i mange sammenhenger, og det er en del jeg ikke liker av det jeg ser i sosiale medier. Det meste overser jeg, og blir det for ille så avfølger jeg. Jeg kan bestemme hva jeg skal lese, ikke hva andre skal skrive.
Takk for svar, Ståle! Jeg ser hvor du vil hen 🙂 Men er ikke det litt naivt å tro at «de som roser gjør det som oftes ikke som et argument i en debatt, men som uttrykk for en ærlig og oppriktig følelse»?
Når vi publiserer noe på Facebook eller Twitter – er det per definisjon offentlig kommunikasjon. En til mange. Mange til mange. Vi vet at vi er sett, og vi oppfører oss (eller i det minste bør) deretter. Min tidligere forskning har vist at emosjonelle drivere er de minst viktige når vi er online. Det er de sosiale drivere («Hvordan fremstår jeg?») som er de største. I sosiale medier er vi alle «markedsførere» – vi markedsfører oss selv, gjennom hva vi publiserer, deler, liker, støtter og frastøter. .. . Sosiale medier er den perfekte vanity fair av vår tid.
Og hva egentlig er en debatt? Debatt er meningsutveksling som foregår i et slags offentlig rom. Det gjør hver eneste Facebook oppdatering til en potensiell invitasjon til debatt. Og en hver (bra) debatt har tydelig kjøreregler. Som offentlige (om ikke profesjonelle) deltagere så synes jeg at det er greit å være bevist på hva vi egentlig holder på med. Og for oss som er profesjonelle – hva egentlig som foregår.
Helena
Nei, jeg synes ikke det er naivt.
For oss som jobber med dette er det naturlig å være bevisst på hvordan vi kommuniserer i sosiale medier. At vi jobber mest med bedrifter og profesjonelle aktører forsterker det. Men for en «vanlig person» er sosiale medier først og fremst en kommunikasjonskanal med andre egenskaper enn andre kanaler. De fleste er nok bevisste på at det er en-til-mange kommunikasjon, men det betyr ikke at de tenker som bedrifter og profesjonelle kommunikatører. At man ønsker å fremstå som en bra person endrer ikke på det.
Jeg synes også det er et paradoks at de samme menneskene som definerer bruk av smilefjes som et tegn på «språklig latskap» selv har et behov for å putte all kommunikasjon inn i faste rammer med vel definerte regler. Hva skjedde med mangfoldet?
PS! Neste gang jeg gir deg en klem, Helena, så er det ikke hverken egenmarkedsføring eller innlegg i en debatt. Det er bare et uttrykk for at jeg setter pris på deg 🙂
Mangfoldet er kjempebra, Ståle! Det kan hende du har rett og at vi er litt farget av vår jobb, rett og slett. Personlig elsker jeg smilefjes og andre emoji, dog foretrekker dem oftest i privat kommunikasjon. La oss ta da en god prat (og klem!) om dette neste gang vi møtes. Takk for at du skapte engasjement – setter også pris på deg!
Takk, Helena!
Helt klar for prat og klem 🙂
Jeg tok opp noe av det samme her, og er veldig enig med deg -> http://blogg.elfworld.org/falske-positive/
Bra skrevet! Har kommentert og delt. God sommer!