Den siste tiden har en god venn av meg vært utsatt for digital trakassering. Overgriperen (jeg velger å kalle han det, siden jeg anser systematisk trakassering som en form for overgrep)overøser offeret med meldinger gjennom sosiale medier, epost, SMS og andre kanaler, og meldingene spenner fra kjærlighetserklæringer til trusler. Forsiktige undersøkelser har avslørt at det er flere som er ofre for samme person.

Ofrene føler seg alene og maktesløse, de vil ikke fortelle om trakasseringen fordi de er redd en konfrontasjon vil medføre enda større belastninger. Resultatet er at de må leve i konstant utrygghet.

Mobbing og trakassering gjennom sosiale medier er ikke et ”sosiale medier-problem”. Mobbing og trakassering er et problem i seg selv, uansett i hvilken form det praktiseres. De sosiale mediene har bare gitt overgriperne nye arenaer å spille på.

Men de sosiale mediene er også en arena hvor ”vi andre” kan utøve vårt ansvar: å ta klart avstand fra mobbing og trakassering, og forteller overgriperne at vi ikke aksepterer det de gjør.

Det irriterer meg grenseløst at noen misbruker åpenheten i sosiale medier til å plage andre. Det fører til at man må være mer forsiktig med hva man sier og deler, og gir skremselspropagandistene rett. Det ødelegger det jeg setter mest pris på med sosiale medier: det at man tør å by på seg selv. Det er nettopp denne åpenheten som skaper så store muligheter, både for privatpersoner og bedrifter.

Derfor er det viktig at alle som bruker sosiale medier tar ansvar. De som utsettes for trakassering må tørre å si ifra. Tørre å ta opp temaet med folk de stoler på.

De som hører om folk som blir plaget må ta ansvar. Å vare venner er ikke bare å si ”gratulere med dagen” og ”så flink du er”. Å være venner er også å stille opp når venner trenger hjelp og støtte.

Digital trakassering er nok ikke et stort problem i samfunnet generelt, de aller fleste oppfører seg som de skal. Men digital trakassering er et veldig stort problem for de som rammes av det.